Om Byhagen & Nyhagen

Putt det i jorda og se hva som skjer!

Heldig er den som har en hage. Men hva med den som har to?

Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om min egen hageflekk. Få ting overgår følelsen av den første gulrota du trekker opp av jorda. Eller vårens første rabarbra for den del. At det skulle være så mye jobb inngikk ikke i drømmen.

Etter noen år som hageeier har jeg endelig lært å senke skuldrene. Jeg trenger ikke en velstelt plen, rotehager er dessuten rikere både på plante- og dyreliv. Hva er vel bedre enn et eget økosystem som skjøtter seg selv?

Målet med hagen er å være noenlunde selvforsynte med grønnsaker i sesongen. Foreløpige har det riktignok blitt vel mye squash. Men innsatsviljen er det iallefall ikke noe å si på.

Prøving og feiling er min metode.

Byhagen

Byhagen er hjemmebane, ikke stort mer enn en liten grønn plenflekk igrunn. Men det er ganske utrolig hva en sånn liten flekk kan romme. Et fristed for liten og stor.  Med grønnsaker og urter, bærbusker og frukttrær, kompost og drivhus. Til og med et lite hønsehus.

Her er det godt å være.

Nyhagen

Langt utenfor allfarvei, dit stort sett bare trege trøndere og en og annen tysk fisketurist forviller seg finner du Nyhagen. Mosegrodd, vindskeiv og full av hemmeligheter. Det er hit vi drar når vi vil stikke oss litt bort. Og bare være til. Hver gang venter nye overraskelser.

Nyhagen
Nyhagen, en perle på Trøndelagskysten. Foto @nybyhagen

En gang en staselig prydhage. Tålmodige, rynkete hender stelte varsomt med skjøre skudd og unge spirer. Men visste også nødvendigheten av å ta skikkelig i når buskene trengte beskjæring.

Etter at hendene gikk bort tok naturen over. Hagen har blitt en arena for kamper på liv og død, der bare den kløktigste har livets rett.

Kjemper bryter seg fram, og fortrenger de små og svake. Noen av dem har riktignok innfunnet seg med å leve et liv i skyggen, og kan heller ikke tenke seg noe annet.

I varme sommernetter dirrer lufta i uforløst spenning. Nøyaktig hva som foregår kan jeg bare gjette meg til.

Fristende humler slanger seg eggende langs greiner og utspring. Snur du ryggen til dem et øyeblikk dekker de snart hele trestammer.

Lokale nettverk av skvallerkål rekrutterer stadig nye terrorceller. Får du taket på en av dem kan du være rimelig sikker på at det dukker opp to nye.

Så har du selvsagt løvetannbarna, som har klart seg tross alle odds. Plutselig en dag står de der i all sin prakt, og stråler av skjønnhet og selvtillit.

Der har du Nyhagen, kort oppsummert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s